søndag 5. oktober 2008

Ridder Strikkepinne

For lenge, lenge siden, den gang konger hersket over kongeriker, ildsprutende drager tyranniserte folk og fe, og vakre prinsesser dånte for tapre riddere i blank rustning, levde det en svært bekymret mann som het Alfred. Alfred var en storvokst kjempe av en mann, med en viktig jobb. Han var nemlig kongens smed. Arbeidet hans gikk ut på å sko kongens hester og utstyre ridderne hans med sverd, skjold og rustninger.

Forretningene gikk strykende siden kongeriket der Alfred bodde var hjemsøkt av en stor og fryktelig drage, som hadde gjort det av med hver eneste tapre riddere som hadde forsøkt å drepe den. Alfred klarte knapt nok å holde tritt med arbeidsoppdragene, etter hvert som ridder etter ridder gjorde seg klar til å sendes ut i kamp. Situasjonen var så ille at kongen til slutt ble nødt til å henge opp et banner på slottsmuren der det sto:

”Riddere søkes. Må være modige, kjekke og fryktløse. Erfaring med dragedreping ønskelig. Lønn etter avtale, pluss prinsessens hånd når dragen er beseiret. Alle egnede unge menn kan melde seg på slottet snarest.”

Dessverre var det bare kommet tre søkere. De hadde alle endt sin karriere som frokost for dragen, som bare gledet seg til lunsj. Nå lurer du sikkert på hva det var som bekymret Alfred? Var det den store arbeidsmengden? Var det dragen? Var han redd for at kongen skulle sende ham ut for å drepe uhyret? Siden du neppe klarer å gjette svaret, får jeg heller si det… Det var hans sønn Wilfred.

Wilfred var så ulik faren som det var mulig å bli. Han var liten og spinkel, og han hadde myke glatte hender. Enda verre var det at han likte musikk, dikt og… strikking! Han kunne gjerne sitte foran peisen i timer av gangen, mens strikkepinnene klikket i vei midt i en flott, ny kofte. Det var utenkelig at han skulle gå inn i familiebedriften – han klarte ikke engang å løfte farens hammere!

Så en kveld, overhørte Wilfred en samtale mellom foreldrene:
«Hva skal det bli av den gutten?» sukket Alfred.«Det eneste han gjør er å sitte innendørs hele dagen og synge og spille på lutt. Og hva er denne strikkemanien angår – hva skal det gjøre ham? Hvordan i all verden skal han klare seg i livet?»
«Så, så, kjære,» sa hans kone trøstende. «Ikke bekymre deg. Vi må ikke miste håpet. Kanskje overrasker han oss en vakker dag!»

Stakkars Wilfred, som var en følsom ung mann, ble dypt såret over å høre at han var en skuffelse for foreldrene. Han bestemte seg straks for å gi dem sitt livs overraskelse.

Wilfred hadde lagt merke til kongens annonse, og mens han hadde strikket, hadde han klekket ut en plan som skulle ta innersvingen på den onde, gamle dragen. Han var verken stor eller sterk, men han var både rask og lur. Han slapp strikketøyet og spaserte ut av huset for å sette planen ut i livet.

Kongen klarte nesten ikke å holde masken da Wilfred troppet opp på slottet, bukket dypt foran tronen og tilbød sine tjenester. Hvilket håp hadde en liten spirrevipp som Wilfred om å overvinne dragen? Likevel: «Får man ikke det man vil ha, får man like det man får,» tenkte kongen. Og i mangel av andre kandidater, tok han sverdet sitt og slo Wilfred til ridder uten noe mer om og men. «Lykke til,» smilte prinsessen, som tittet sjenert frem bak farens trone. Hun likte det hun så. Denne ridderen var en avveksling fra de store, hårete råtassene hun hittil hadde sett.

Alfred ble rystet da Wilfred kom og sa at han og hesten hans skulle utrustes til kamp. Nå hadde han virkelig fått noe å bekymre seg over! For uansett om han var skuffet over sønnen sin, var han likevel svært glad i ham, og bønnfalt Wilfred om å trekke seg.

«Hvordan kan du vinne?» sa Alfred. «Du ender opp som et lite mellommåltid for dragen!» «Ikke vær redd, far,» sa Wilfred beroligende. «Du vil jo at jeg skal komme meg frem i verden – og det er nettopp det jeg har tenkt å gjøre! Dessutten har jeg klekket ut en genial plan!» Med et hemmelighetsfullt smil åpnet han skreppen sin og viste frem lutten sin, to store strikkepinner og et digert garnnøste. Stakkars Alfred så forundret og oppgitt på sønnen sin, men før han rakk å stille flere spørsmål, svingte Wilfred seg opp på hesteryggen og red inn i skogen. Ingen så eller hørte noe fra han på fire lange dager og netter.

Mens foreldrene satt hjemme og engstet seg, hadde Wilfred det travelt. Da han kom frem til dragens hule, gjemte han seg i en liten sprekk i huleåpningen. Han ventet til han hørte dragen snorke dypt der inne, så tok han frem strikkepinnene og det digre garnnøstet. Pinnene lynte mens han strikket på spreng, og på null komma niks hadde han strikket et stort nett som strakte seg over hele huleåpningen. Så tok han frem lutten, klatret opp på en stein over hulen og ga seg til å spille den vakreste sangen han kunne.

Det er ikke så mange som vet det, men drager kan ikke utstå verken musikk eller poesi. Det går dem på nervene, det gir dem gåsehud og det får tennene deres til å verke. Men Wilfred visste dette, så for ham var det ingen overraskelse at alt gikk etter planen.

Idet dragen hørte den vakre melodien, styrtet den rasende mot huleåpningen med sitrende nesebor og ildsprutende gap – og det var nettopp det Wilfred håpet den skulle gjøre.

Flammene svidde et hull i midten av nettet akkurat stort nok til at dragens hode smatt gjennom da han styrtet mot det. Før dragen skjønte hva som skjedde, hadde nettet lagt seg rundt kroppen dens som en tvangstrøye, og det var helt umulig å komme løs. Den sprellet og vred seg, men Wilfreds strikkemasker holdt stand! Så startet planens andre sel.

Nå som dragen var fanget, fant Wilfred frem lutten igjen, og sang de mest suppete sentimentale kjærlighetssangene han kunne. Og når han gikk lei, deklamerte han poesi – lange dikt om ulykkelig kjærlighet som drev dragen fra sans og samling. I fire dager og netter hold Wilfred på, og til slutt var dragen så desperat at den tryglet Wilfred om å få lov til å flykte fra kongeriket. Wilfred fortsatte å synge mens han skal opp nettet, og det siste han så av dragen, var at den flakset hylende over fjellene i det fjerne mens den holdt seg for ørene.

Triumferende rede Wilfred hjemover, og som du sikkert kan tenke deg, var kongen overlykkelig. Det samme var prinsessen, som slepte han til alters fortere enn du kan si «én rett og en vrang». Når det gjaldt Alfred var bekymringene hans omsider over. Han var stolt av Wilfred, som hadde gjort seg bemerket som edel ridder, og i tillegg havnet på riktig hylle i livet – han var blitt prins uten noe bedre å foreta seg enn å synge, spille lutt og strikke. Og lykkeligste av alle var prinsessen, som aldri var i beit for nye gensere.

1 kommentar:

Nutte sa...

Hehe, for en artig liten historie:) Likte: fortere enn du kan si "en rett og en vrang" *le*
Tanken har aldri slått meg å skrive en historie med strikking, bare å fortsette! :)

 
Blogglisten